Angst for å bli forlatt: Hvordan forlatthetsfølelse påvirker oss og veien til bedring

Forlatthetsfølelse er en dyp og smertefull emosjonell tilstand der en person føler seg etterlatt, oversett eller avvist. Dette kan oppstå i situasjoner hvor nære bånd er brutt eller når individets emosjonelle behov ignoreres over lengre tid. Forlatthetsfølelsen er ikke bare knyttet til faktisk fysisk fravær, men også til den subjektive opplevelsen av ikke å bli sett eller verdsatt. Vanlige årsaker til denne følelsen inkluderer traumer i barndommen, usikkerhet i oppveksten, overbeskyttende foreldre, og personlighetstrekk som lav selvfølelse og perfeksjonisme.

Ofte ligger angst til grunn for forlatthetsfølelse, og denne angsten kan være en dyp, underliggende frykt for å bli forlatt eller avvist.

• Definisjon: Forlatthetsfølelse refererer til den indre opplevelsen av isolasjon og ensomhet som kan oppstå når viktige relasjoner svikter eller når man konsekvent blir neglisjert eller undervurdert. Forlatthetsfølelse kan oppleves i ulik grad fra person til person, og kanskje ikke alle opplever den på samme måte.
• Påvirkning: Uten korrekt håndtering kan forlatthetsfølelsen infiltrere alle aspekter av livet, fra selvbilde til hvordan man interagerer med andre. Noen kan føle seg mer engstelig i relasjoner som følge av forlatthetsfølelse, og graden av denne engstelsen kan variere.
• Helbredelse: Å forstå forlatthetsfølelsens røtter og manifestasjoner er essensielt for å starte bedrings-prosessen. Gjennom bevisstgjøring og arbeid mot endring kan individer gjenoppbygge sin selvfølelse og etablere sunnere relasjoner.

Utforsking og forståelse av egen forlatthetsfølelse er et kritisk skritt på veien mot helbredelse. Det tillater identifisering av mønstre som bidrar til følelsen, og utvikling av strategier for å møte utfordringene den representerer. For noen kan mye av livet preges av denne følelsen. Denne innsikten gir grunnlaget for å arbeide aktivt med følelsesmessige sår og fremme personlig vekst.

Hvordan forlatthetsfølelse utvikler seg i familiedynamikk

Familier kommer i alle former og størrelser, hver med sin egen unike karakteristikk. Men noen familier kan uten tvil klassifiseres som uhjelpsomme. Disse familiene har en tendens til å skape et miljø hvor individer kan føle seg emosjonelt forlatt, noe som kan ha langvarige effekter på deres mentale helse. Barndomstraumer som omsorgssvikt eller usikkerhet kan føre til en dyp frykt for avvisning og forlatthet senere i livet.

Personen som vokser opp i slike familier, opplever ofte utfordringer i sine senere forhold, spesielt når det gjelder tillit, tilknytning og frykt for avvisning.

Egenskaper ved uhjelpsomme familier

Uhjelpsomme familier har ofte visse felles egenskaper som bidrar til å skape og opprettholde en følelse av forlatthet blant medlemmene. Noen av disse egenskapene inkluderer:

• Mangel på støtte: I uhjelpsomme familier er det ofte en mangel på emosjonell støtte eller erkjennelse av individets følelser og behov. Dette kan føre til at medlemmer føler seg isolert eller uverdsatt.
• Negativ kommunikasjon: Negativ eller destruktiv kommunikasjon er ofte et kjennetegn ved uhjelpsomme familier. Dette kan inkludere hyppige argumenter, verbale angrep, eller manglende evne til å ha konstruktive samtaler. Ofte går kommunikasjonen fra åpenhet til stillhet eller unnvikelse når konflikter ikke håndteres, noe som kan føre til passiv resistens og ytterligere avstand mellom familiemedlemmene.
• Manglende grenser: I uhjelpsomme familier er det ofte manglende respekt for personlig plass eller grenser. Dette kan resultere i at medlemmene føler seg overkjørt eller ignorert.

Konsekvenser av å vokse opp i en uhjelpsom familie

Å vokse opp i en uhjelpsom familie kan ha stor og betydelig innvirkning på et individs psykiske helse og velvære. Dette kan inkludere:

• Underminering av mentale ressurser: Konstant negativitet og mangel på støtte kan underminere et individs mentale ressurser, noe som gjør det vanskelig for dem å håndtere eller takle livets utfordringer.
• Begrensning av individets potensial: Uten riktig støtte og veiledning, kan individer i uhjelpsomme familier finne det vanskelig å realisere sitt fulle potensial. De kan kjenne seg fanget i negative familiemønstre, noe som begrenser deres evne til å trives og oppnå personlig suksess.

Å forstå rollen uhjelpsomme familier spiller i utviklingen av følelser av forlatthet er første skritt mot å overvinne disse utfordringene. Ved å identifisere og adressere disse problemene, er det mulig å starte bedrings-prosessen, bearbeide gamle følelsesmessige sår og jobbe mot et sunnere og mer tilfredsstillende liv.

Rollen til dysfunksjonelle familiesystemer i å skape forlatthetsfølelse

I et dysfunksjonelt familiesystem er det vanligvis uoppløste konflikter, noe som ofte fører til terapi senere i livet. Toleranse, engasjement og støtte er avgjørende for familiesamhold. Men i mange familier mangler disse nøkkelkomponentene, noe som fører til en følelse av forlatthet.

• Uhjelpsomme familier gjør at et individ kan føle seg emosjonelt forlatt.
• Familier holder daglige opplevelser og utøver en sterk innflytelse selv utenfor hjemmet.
• Hvis familien er kritisk eller likegyldig, kan dette påvirke individets oppfatning av sin verdi og selvtillit.

Påvirkningen av kritikk og likegyldighet fra familien på vår emosjonelle velvære

Kritikk fra familiemedlemmer kan være skadelig for et individs selvbilde. Dette er spesielt sant når kritikken blir gitt uten hensyn til den emosjonelle effekten det kan ha på mottakeren. Likegyldighet, derimot, kan være enda mer skadelig. Dette er fordi det sender et budskap til individet om at de ikke er viktige nok til å fortjene oppmerksomhet eller anerkjennelse.

I vanskelige tider bringer kunnskapen om at man ikke er alene komfort. Men i uhjelpsomme familier kan denne følelsen av tilhørighet være fraværende, og det kan heller bidra til en følelse av isolasjon og ensomhet.

Genuine familiebånd gir velvære, men mangel på støtte kan forårsake ensomhet og smerte. Velmenende familier kan også intensivere lidelsen hvis de mangler nødvendige ferdigheter. Familiekonflikter, skuffelser og traumer er ofte resultatet av individets forsøk på å søke hjelp fra familiemedlemmer.

En dypere forståelse

Det er viktig å notere at hver familie har unike egenskaper, og det som virker rart eller unaturlig i en familie, kan være normen i en annen. Imidlertid bør en følelse av tilhørighet og aksept være universell i alle familier. For mange mennesker blir modning en prosess med å kutte bånd med familieenheten for å oppnå friheten til å gjøre egne livsvalg.

Forlatthetsfølelser utvikler seg ofte i barndommen og kan etterlate livslange arr hvis de ikke blir behandlet riktig. Forståelsen av hvordan disse følelsene utvikler seg er avgjørende for å håndtere dem effektivt og fremme heling.

Konsekvensene av å bære på følelsen av å være forlatt

Forlatthetsfølelse gjennomsyrer ofte livet til de som vokser opp i unaturlige familier. Denne følelsen setter dype spor og kan manifestere seg i flere aspekter av en persons mellommenneskelige relasjoner og personlige utvikling.

Forlatthetsfølelse kan skape usikkerhet i forholdet til partneren, og føre til at man stadig søker bekreftelse og trygghet.

Skadelige virkninger på relasjoner

• Tillitsproblemer: Individer med forlatthetsfølelse strever med å stole på andre. Mange er redd for å bli forlatt eller avvist, noe som forsterker usikkerheten i relasjoner. De frykter at nye bekjentskaper vil forlate dem, noe som kan føre til at de unngår intime bånd eller er overdrevent klengende.
• Sosial isolasjon: Frykten for ytterligere avvisning kan drive individer til å isolere seg sosialt, noe som skaper en vond sirkel av ensomhet og forsterket forlatthetsfølelse.
• Konfliktskyhet: Konfrontasjoner eller meningsutvekslinger unngås da disse situasjonene kan oppleves truende og risikable, gitt frykten for å bli forlatt.

Begrensninger i personlig vekst

• Selvsabotering: En indre overbevisning om ikke å fortjene suksess eller lykke fører ofte til at personer med bakgrunn fra unaturlige familier undergraver egne prestasjoner.
• Livslange arr: Traumatiske barndomsopplevelser etterlater arr som kan begrense individets evne til å nå sitt fulle potensiale. De sliter med lav selvfølelse og en manglende tro på egen verdi.
• Perfeksjonisme: For noen blir streben etter perfeksjon en måte å forsøke å oppnå anerkjennelse og kjærlighet på, men dette setter urealistiske standarder og fører til konstant selvkritikk.

Individer som har opplevd forlatthetsfølelse i barndommen, møter utfordringer når de skal navigere sine egne livsveier. Denne følelsen preger deres evne til å inngå og vedlikeholde sunne relasjoner og kan forsterke en grunnleggende ensomhetsfølelse. De kan også finne det vanskelig å ta steget mot selvrealisering og personlig utvikling på grunn av de indre barrierene som har blitt bygget opp over tid.

Frykten for avvisning – en skjult drivkraft

Lise sitter hjemme en kveld og stirrer på telefonen. Hun har lyst til å ringe sin kjæreste, men noe holder henne tilbake. Inne i henne er det en følelse hun ikke helt klarer å sette ord på – en frykt for at han kanskje ikke har lyst til å snakke med henne.

For Lise er dette en kjent følelse. Hun har opplevd å bli forlatt før, og den smerten sitter fortsatt i kroppen hennes.

Frykten for avvisning er en kraftig og ofte usynlig drivkraft som styrer mange av våre valg og reaksjoner i nære relasjoner. For mange mennesker som har opplevd å bli forlatt eller avvist tidligere i livet, kan denne frykten ligge som et bakteppe i hverdagen. Den styrer hvordan vi tenker, føler og handler, ofte uten at vi er helt klar over det selv. Frykten for å bli avvist kan gjøre oss mer engstelige og usikre, og vi kan begynne å tolke situasjoner og andres handlinger i verste mening.

Dette kan føre til at vi holder tilbake våre egne følelser og behov, i håp om å unngå å bli avvist eller forlatt igjen. Frykten gjør at mange viser behovene sine på en indirekte måte i stedet for å si dem rett ut.

Lise merker at hun ofte holder tilbake det hun egentlig tenker og føler. Når kjæresten hennes spør hvordan hun har det, svarer hun alltid «bare bra» – selv når hun egentlig sliter.

Hun er redd for at dersom hun viser sine sårbare sider, så vil han oppdage at hun ikke er bra nok. Inne i henne vokser det en uro for at hun ikke er verdt å elske.

I mange tilfeller gjør frykten for avvisning at vi ikke tør å være helt åpne eller ærlige i våre relasjoner. Vi kan unngå å ta opp viktige temaer, eller la være å uttrykke det vi egentlig føler og tenker fordi vi er redde for at det skal føre til avvisning. Dette kan igjen føre til at vi ikke får dekket våre behov, og at vi aldri opplever den nærheten og tryggheten vi egentlig lengter etter. Over tid kan dette skape en ond sirkel, hvor frykten for avvisning bare vokser seg sterkere.

Etter mange måneder med å holde tilbake sine følelser, bestemmer Lise seg for å søke hjelp. Hun innser at måten hun lever på ikke fungerer lengre.

I samtale med en terapeut begynner hun å forstå hvor denne frykten kommer fra, og hvordan den styrer livet hennes.

For å overvinne denne frykten, er det viktig å bli mer bevisst på hvordan den påvirker oss. Vi må tørre å utforske hvilke situasjoner som utløser frykten, og hvilke tanker og følelser som kommer opp i oss. Ved å lære å gjenkjenne disse mønstrene, kan vi gradvis begynne å utfordre dem.

Det handler om å bygge opp selvtillit og selvverd, slik at vi våger å uttrykke våre følelser og behov på en tydelig og respektfull måte – selv om det innebærer en risiko for å bli avvist. Vi må også lære oss å håndtere avvisning på en sunn måte, slik at den ikke får definere vår verdi som menneske. Jobb med de uheldige tankemønstrene for å redusere frykten for avvisning og bli mer trygg. Dette er en prosess som krever mot og tålmodighet, men det er fullt mulig å bryte ut av gamle mønstre og skape mer åpne, trygge og nære relasjoner.

Se våre hjelpere her

Avvisning og selvoppfatning

Maria har nettopp opplevd noe som føles som et slag i magen. Hun har blitt avvist av en person hun virkelig brydde seg om. Hun sitter på rommet sitt og kjenner hvordan tankene begynner å male rundt i hodet hennes.

«Kanskje jeg ikke er god nok,» tenker hun. «Kanskje jeg aldri vil finne noen som virkelig vil ha meg.» Maria kjenner at dette ikke er første gang hun har disse tankene.

Når vi blir avvist eller forlatt, kan det gå hardt utover hvordan vi ser på oss selv. Mange opplever at de begynner å tvile på sin egen verdi, og negative tanker og følelser om seg selv kan ta overhånd. Det er lett å tro at man ikke er god nok, eller at man aldri vil bli elsket eller akseptert av andre. Denne typen tanker kan føre til at vi blir mer usikre og engstelige i våre relasjoner, og at vi trekker oss tilbake eller blir overdrevent opptatt av å tilfredsstille andre for å unngå å bli avvist igjen.

Maria har gjennom årene utviklet et mønster. Hver gang hun møter nye mennesker, legger hun lista så høyt for seg selv at hun blir utmattet. Hun vil være perfekt, morsom, interessant – alt for å unngå følelsen av avvisning.

Men inne i Maria vet hun at dette ikke er bærekraftig. Hun kjenner at hun mister seg selv i forsøket på å være den hun tror andre vil ha henne til å være.

Det er viktig å huske at avvisning og kritikk fra andre ikke definerer hvem vi er som personer. Vår verdi og verdighet er ikke avhengig av andres meninger eller handlinger – vi har alltid en iboende verdi, uansett hva som skjer rundt oss. For å motvirke de negative effektene av avvisning, må vi jobbe med å bygge opp en mer positiv og realistisk selvoppfatning. Dette innebærer å lære å skille mellom egne handlinger og resultater, og den vi er som person. Vi kan gjøre feil eller oppleve avvisning, men det betyr ikke at vi er mindre verdt.

Etter hvert som Maria blir eldre, begynner hun å forstå at hun må gjøre noe med disse mønstrene. Hun bestemmer seg for å jobbe med seg selv og lære å se sin egen verdi.

Maria begynner å øve på å være snill med seg selv når hun føler seg avvist. I stedet for å klandre seg selv, prøver hun å gi seg selv den støtten hun trenger.

Å styrke selvtiliten og selvverdet handler om å anerkjenne egne følelser og behov, og å gi seg selv støtte og omsorg – spesielt når man føler seg avvist eller forlatt. Det kan også være nyttig å øve på å utfordre negative tanker, og å minne seg selv på egne styrker og kvaliteter. Ved å gjøre dette, blir vi mer robuste og mindre sårbare for avvisning og kritikk, og vi kan bygge opp mer sunne og givende relasjoner med andre. Husk at du alltid har verdi, uansett hva andre måtte si eller gjøre – og at det er mulig å lære seg å håndtere avvisning på en måte som styrker deg, i stedet for å bryte deg ned.

Mestring av forlatthetsfølelse: Terapi, egenomsorg og sosial støtte

For de som opplever forlatthetsfølelse, er det viktig å søke profesjonell hjelp. Terapi kan tilby et trygt rom hvor man kan utforske og bearbeide følelsene rundt forlatthet. Dette kan innebære å jobbe med traumer fra en dysfunksjonell familie, eller lære nye måter å håndtere disse følelsene på.

Det er også viktig med egenomsorg. Dette kan variere fra person til person, men noen strategier kan inkludere:

• Å sette av tid for avslapning og rekreasjon
• Å sørge for regelmessig fysisk aktivitet
• Å opprettholde en sunn diett
• Å prioritere søvn

Gjennom bevisst praksis kan du bli bedre til å identifisere og møte dine egne behov, noe som kan redusere emosjonell intensitet og styrke selvforståelsen.

Videre spiller sosial støtte en nøkkelrolle i bedringen. Venner, familie eller støttegrupper kan tilby en følelse av tilhørighet og aksept som er avgjørende i denne prosessen. Det er viktig å være tydelig på hva du trenger fra andre, slik at de kan støtte deg på best mulig måte. Sosial støtte kan også gi muligheter til å øve på nye ferdigheter lært i terapi, som å sette grenser eller uttrykke behov og følelser.

Når man jobber med forlatthetsfølelse er det viktig å huske at helbredelse tar tid, og det er helt normalt å ha gode dager og dårlige dager. Det er også viktig å være tålmodig og snill med seg selv gjennom denne prosessen.

Uttrykk dine behov og følelser i trygge omgivelser for å styrke relasjonene dine og ivareta det du trenger.

Veien mot helbredelse og gjenoppretting fra forlatthetsfølelse

Kompleks PTSD representerer en gruppe symptomer som ofte stammer fra vedvarende og gjentatte traumer i barndommen. Disse kan inkludere fysisk, emosjonell eller seksuell mishandling, samt langvarig forlatthetsfølelse. Her er nøkkelpunktene i sammenhengen mellom kompleks PTSD, barndomstraumer og terapi:

• Tidlige traumer og forlatthets-opplevelser: Forskning viser at kronisk følelse av å være forlatt i barndommen setter dype spor og kan være en sentral faktor i utviklingen av kompleks PTSD. Uten trygge voksne som tilbyr trøst, forutsigbarhet og veiledning, lagres opplevelsene av hjelpeløshet og isolasjon dypt i personens psyke.
• Symptomene på kompleks PTSD: De inkluderer svingninger i selvbilde, vanskeligheter med å regulere følelser, mistillit til andre, og en overreaktiv følelse av tomhet og håpløshet. Disse symptomene kan manifestere seg i voksen alder og betraktelig påvirke individets livskvalitet.
• Terapiens rolle: Terapeutisk intervensjon er avgjørende for å helbrede de dype sårene forårsaket av tidlig traume og forlatthetsfølelse. Terapi gir et rom der den enkelte trygt kan utforske sin fortid, lære nye mestringsstrategier, og gradvis rekonstruere et mer stabilt selv.
• Traumespesifikk terapi: Behandlingsformer som Eye Movement Desensitization and Reprocessing (EMDR) og sensorimotorisk psykoterapi er eksempler på terapier spesialisert for å adressere traumatiske minner lagret i kroppen.
• Langtidsdynamisk terapi: Denne formen for terapi fokuserer på relasjonsmønstre og kan gi innsikt i hvordan tidligere erfaringer påvirker nåværende følelser og atferd.
• Gruppeterapi: Å dele erfaringer med andre som har opplevd lignende traumer kan bidra til en følelse av samhørighet og redusert isolasjon.

For mange er samtaleterapi veien ut av isolasjonen kompleks PTSD skaper. Det muliggjør en prosess hvor indre smerte anerkjennes, bearbeides, og transformeres til styrke. Med riktig støtte kan individer gjenoppbygge sitt indre fundament og finne veien tilbake til et fullverdig liv.

Bygge sunne relasjoner etter forlatthetsfølelse

Gjenoppbygging av tillit og etablering av sunne grenser med familiemedlemmer er en viktig del av helingsprosessen. Familiens innflytelse og støtte kan være avgjørende, men dette krever en bevisst innsats og engasjement fra alle involverte parter.

Tillit er grunnlaget

Tillit er grunnlaget for enhver sunn relasjon. Det tar tid å bygge opp igjen tilliten, spesielt etter opplevelser av forlatthet. Åpne kommunikasjonskanaler er viktig, slik at alle parter kan uttrykke sine følelser og bekymringer i et trygt miljø.

Etablering av sunne grenser

Etablering av sunne grenser er også nøkkelen til å bygge sterke relasjoner. Grensene bør være tydelige og respekterte, slik at hver person føler seg verdsatt og beskyttet. Dette kan involvere å sette grenser for hvordan familiemedlemmer snakker til hverandre, hvilken type oppførsel som aksepteres, og hvordan konflikter skal løses.

Eksempel: Hvis en person føler seg kritisert eller nedvurdert, kan de sette en grense ved å si noe som “Jeg vil ikke tillate at du behandler meg på denne måten.”

Familiestøtte

Familiestøtte er essensiell i denne prosessen. Familien bør være et trygt sted der alle kan uttrykke sine følelser uten frykt for dømming eller avvisning. Dette kan kreve at familiemedlemmer endrer sin oppførsel og kommunikasjon for å skape et mer støttende miljø.

Eksempel: Familiemedlemmer kan begynne å uttrykke sin kjærlighet og takknemlighet mer åpent, eller de kan begynne å være mer oppmerksomme på hverandres følelser og behov.

Gjenoppretting fra forlatthetsfølelse er ikke en enkel prosess, men med innsats, tålmodighet og støtte kan det bygges sunne og givende relasjoner.

Forlatthetsfølelse i det moderne samfunn: Ensomhetens tidsalder og sosiale mediers rolle

I den raskt skiftende verden vi lever i, er det et økende problem med ensomhet. Dette fenomenet har blitt kalt ensomhetens tidsalder. Endringene i samfunnets dynamikk, inkludert økt urbanisering, nedbryting av tradisjonelle samfunn og økt vekt på individuell suksess, har alle bidratt til en følelse av isolasjon og forlatthet. Moderne sosiale strukturer med færre nære bånd og generell usikkerhet kan øke følsomheten for avvisning.

Generasjon perfekt, en betegnelse brukt til å beskrive dagens unge voksne, lider ofte av depresjon og forlatthetsfølelser. Dette skyldes delvis de urealistiske forventningene som stilles til dem både av dem selv og samfunnet rundt.

En annen viktig faktor i dette landskapet er sosiale medier. Disse plattformene har forandret måten vi kommuniserer og relaterer til hverandre på, ofte med en negativ effekt på vår psykiske helse.

Sosiale medier kan gi illusjonen av sammenheng og fellesskap, men ofte fører de bare til ytterligere følelser av isolasjon. Vi sammenligner oss selv med andres filtrerte liv, noe som kan føre til lav selvfølelse og forsterke følelsen av å være alene. Sosiale medier kan også bidra til en følelse av forlatthet når vi ser at andre har det gøy uten oss, eller når vi ikke får den bekreftelsen vi søker gjennom likes og kommentarer.

Det er viktig å være oppmerksom på disse problemene og ta nødvendige skritt for å adressere dem. Dette kan inkludere å begrense bruken av sosiale medier, søke profesjonell hjelp eller finne måter å koble seg til andre på en mer autentisk måte.

Avsluttende tanker

Søk hjelp; det er et tegn på styrke, ikke svakhet. Troen på bedring fra forlatthetsfølelse, depresjon og ensomhet er ikke forgjeves. Mange har gått veien før deg og funnet lys i tunnelen. Husk:

• Du er ikke alene; støtte finnes.
• Små skritt mot forandring kan føre til store gjennombrudd i livet ditt.
• Tilfriskning er en reise, ikke et bestemmelsessted.
• Tillat deg selv å føle – det er begynnelsen på bedrings-prosessen.

Vær modig og vær tålmodig med deg selv og vit at det finnes håp og hjelp å få.

Start med en GRATIS «Bli kjent» samtale

Vanlige spørsmål og svar om angst for å bli forlatt og forlatthetsfølelse