Emilie og venninnen Siri avslutter telefonsamtalen. Nok en gang lyttet Emilie til alle problemene venninnen opplever med kjæresten og på jobb. Hun prøvde så godt hun kunne å komme med råd. Men heller ikke denne gangen fortalte hun om sine egne følelser og alle utfordringene hun opplever med familien. Det har hun aldri gjort til noen. Hun merker mer og mer at også hun har behov for å være den som blir lyttet til, og ikke alltid den som bare lytter til andres problemer.

Eksempelet over viser hvordan emosjonell deprivasjon kan komme til uttrykk. Å møte andres behov og å vise omsorg kan være en måte å kompensere for følelser man selv sitter inne med, og behov som ikke har blitt møtt.

Dette stammer fra barndommen. Enkelt sagt er emosjonell deprivasjon delvis eller fullstendig fravær av følelsesmessig omsorg fra nærmeste omsorgsperson. Dette kan igjen føre til at man får utfordringer med å knytte følelsesmessige bånd til andre i voksen alder. I tillegg kan det være utfordrende å tillate seg selv å ta egne følelser på alvor.

Her kan du lese mer om hvordan dette kan oppstå og hvordan det kan prege oss i voksen alder. Nederst i artikkelen kan du også se hvordan emosjonell deprivasjon kan behandles.

Hva er emosjonell deprivasjon?

Emosjonell deprivasjon er mangel på grunnleggende følelsesmessig omsorg og støtte i barndommen. I motsetning til å handle om en type destruktiv atferd forelderen eller foreldrene gjør som påvirker barnet, handler det om fravær av en viss type atferd som burde vært utøvd. Det kan komme til uttrykk allerede fra barndommen av, men ofte vil man oppdage det i voksen alder.

Det kan være utfordrende å oppdage at man har blitt utsatt for emosjonell deprivasjon, fordi de følelsesmessige konsekvensene av det, som blant annet mangelen på nære bånd til andre eller følelsen av å være alene, er såpass forankret i deg som person.

Å oppleve et slikt fravær av nærhet og omsorg som barn, kan resultere i følelse av at noe grunnleggende mangler i livet som voksen. Mange kan oppleve at de sitter med et stort tomrom som aldri vil kunne fylles. Noen kan føle at det er meningen at de skal være alene resten av livet. At det ikke er meningen at de skal få oppleve kjærlighet eller å knytte bånd til andre. Dette kan samtidig føre til en opplevelse av å ikke være verdifull.

De følelsesmessige konsekvensene av emosjonell deprivasjon i barndommen kan i tillegg være kamuflert som ensomhet eller angst i voksen alder. Det er derfor man ofte må gjøre et dypdykk i eget følelsesliv og mønster i egen atferd for å kunne forstå hva som egentlig er grunnen til de mislykkede relasjonene, eller hvorfor man føler et tomrom innvendig. Når man har opplevd mangel på følelsesmessige bånd til sine nærmeste hele livet, kan det være utfordrende å vite hvordan man knytter disse båndene eller hvordan det egentlig skal føles. Mange opplever også vansker med å stå opp for seg selv og egne emosjonelle behov. 

Årsaker til emosjonell deprivasjon

Emosjonell deprivasjon stammer fra barndommen. Alle mennesker er avhengig av omsorg og kjærlighet helt fra fødselen av, for å kunne utvikle viktige evner og egenskapet. Når et barns følelsesmessige behov blir ignorert, kan det føre til at de kan føle seg ubetydelige, uønsket og usynlige. Her er typiske mangler fra barndommen som kan føre til emosjonell deprivasjon:

  • Barnet opplever ikke å bli elsket eller verdsatt, de føler ikke at de er verdifulle
  • Det er ingen forutsigbar trygghet og støtte for barnet
  • Omsorgspersonen(e) viser ingen tilknytning til barnet
  • Barnet blir ikke viet nok oppmerksomhet, bekreftelser eller tid
  • Omsorgspersonen(e) er lite kjærlige overfor barnet, både med ord og handlinger
  • Mangel på nok trøst  
  • Omsorgspersonen(e) er emosjonelt delt eller helt fraværende

 

Det er viktig å skille mellom fysiske- og emosjonelle behov. Selv om barnets fysiske behov kan være oppfylt, behøver det ikke oppleve tilstrekkelig emosjonell støtte. De får kanskje nok mat, personlig stell, leker å leke med, mens de følelsesmessige behovene ikke blir møtt av de viktigste omsorgspersonene i barnets liv. Det kan skape stress hos barnet, noe som kan føre til at de finner egne måter å takle det på.

 

Emosjonell deprivasjon

Konsekvenser i voksen alder

Ofte når man flytter hjemmefra og skal klare seg på egenhånd ved å finne sin plass i samfunnet, vil man på mange måter også finne ut hvilke følelsesmessige utfordringer man sliter med.

Dette skjer ofte i møte med andre, enten gjennom romantiske forhold eller vennskap. En konsekvens av emosjonell deprivasjon kan være at man ikke føler seg forstått. Det kan være vanskelig å gi uttrykk for hva man føler og ønsker, og mange føler at de ikke blir forstått av andre. Å være i stand til å gi uttrykk for egne følelser er et ukjent territorium fordi det aldri ble innlært som barn. Man forventer som regel heller aldri å oppleve kjærlighet og hengivenhet fra andre. Det oppleves som bortkastet fordi man i sitt eget hode uansett tenker at man kommer til å bli misforstått og er alene.

Mange kan oppleve det problematisk å be om følelsesmessig støtte fordi det får frem følelsen av å være svak. I tillegg kan følelsen av svakhet forsterkes fordi overbevisningen om å ikke ville motta det man spør etter er såpass sterk. Det kan føre til at man setter opp en høy følelsesmessig vegg rundt seg for å beskytte seg selv. Frykten for å bli avvist, bli bedratt eller forlatt kan være til hinder for å knytte bånd til andre.

Finnes det behandling for emosjonell deprivasjon?

Det finnes absolutt behandling for denne lidelsen. Det første steget er å kartlegge ens egne følelsesmessige behov. Som beskrevet tidligere kan det være utfordrende fordi man har levd hele livet uten å få disse behovene tilfredsstilt. I tillegg må man forstå at alle disse behovene er naturlige og normale. Alle mennesker har behov for trygghet, støtte, empati og omsorg.

Neste steg er å lære seg å omgås «riktige» mennesker. Det vil si mennesker man kan søke følelsesmessig støtte fra og som man kan spørre om råd og veiledning når behovet måtte melde seg. Mange som lider av emosjonell deprivasjon har en mistilpasset atferd som fører til at andre blir avskrekket fra å møte vedkommendes behov og tilby hjelp. Det kan også være selvsaboterende atferd gjennom at man velger å omgås mennesker man vet man ikke oppnår ønsket støtte og hjelp fra. For noen gir det trygghet og forutsigbarhet fordi det likner på ens egen dysfunksjonelle barndom som man er kjent med.

Terapi kan hjelpe til med å kartlegge hvilke følelser eller mangel på følelser som fører til tomrommet man sitter med. Slik kan man finne ut hva det egentlig er som føles galt, og deretter måter å takle det på. På denne måten kan man forsøke å oppnå følelsesmessige bånd til de man har rundt seg. Og ikke minst til seg selv og forstå hvordan ens eget følelsesliv fungerer.